– Flere skolevegrere velger private skoler

Alle skoleelever har rett på et trygt og godt skolemiljø, og elevene skal få kjenne mestring på flere fagområder.

Den offentlige skolens muligheter til å være sosialt og faglig inkluderende, har blitt utfordret de siste 20 årene. Dette har ført til at mange familier med barn som opplever skolevegring finner løsninger i private skoler. Disse driftes under andre rammevilkår.

– Feilslått politikk

Ifølge forskere ved NTNU er årsaken til dette er en feilslått politisk satsing. Den hadde til hensikt å gi den offentlige skolen fleksible rammer og bedre handlingsrom.

Hvor mange elever det kan være i hver klasse, og hvilke muligheter lærerne har til å tilrettelegge for enkeltelever, styres av skolens rammevilkår.

Den legger også føringer for hvilke muligheter lærerne har for å kunne tilby elevene pedagogisk nærvær, som vil si engasjement, oppmerksomhet, anerkjennelse og respekt.

Ingvil Bjordal ved NTNU og hennes kollega Mette Nygård har undersøkt hvordan skolevegring kan være en konsekvens av utdanningspolitiske føringer.

I tillegg belyser de hvordan skolene blir presset til å bryte flere paragrafer i opplæringsloven.

Snakket med 30 familier

– Den norske skolen er forankret i et sterkt fellesskaps-ideal, og har inkludering som målsetning. Vår studie viser at måten skolen styres og finansieres på utfordrer mulighetene til å leve opp til disse målsetningene, forklarer Bjordal.

Forskerne har snakket med 30 familier som har valgt å ta barnet sitt ut av den offentlige skolen til fordel for privatskole.

Studien ser på hvordan skolebyttet er knyttet til erfaringer med den offentlige skolen som en utrygg og vanskelig arena. For noen i slik grad at de utviklet skolevegring.

Seks privatskoler med ulike orienteringer er representert i undersøkelsen. Intervjuene er gjennomført fra 2020 til 2022.

Hva har skjedd i norsk skole?

I løpet av de siste 20 årene har det kommet utdanningspolitiske føringer som har endret skolen på sentrale områder.

Målet var at skolene skulle få økt valgfrihet og organiseres på måter som kunne gi større fleksibilitet og økonomisk effektivisering.

I 2006 kom skolereformen Kunnskapsløftet og en ny læreplan. Denne la vekt på grunnleggende ferdigheter, kvantitative mål for læring og økt plikt til å rapportere.

– Det finnes mye forskning på ulike sider av denne utviklingen. Blant annet er det sett på hvordan en mer målorientert læreplan og testing av elevens kompetanse innenfor enkelte fagområder, har bidratt til en innsnevring av læreplanen og skapt mer byråkrati, forteller Bjordal.

Forskningen til Bjordal og Nygård belyser hvordan utvikling av skolevegring må sees i lys av utdanningspolitiske rammevilkår. Dette har en sammenheng siden politikkens verdier, holdninger og handlingsmønster påvirker handlingsrommet til lærerne.

Skolens kvalitet målt ut fra noen få fagområder

Kunnskapsløftet kom med nye føringer på hvordan skolen skulle styres og hvilke kompetanser som skulle prioriteres. Fag og aktiviteter som ikke skulle måles fikk mindre plass.

– Forskning viser at en sterkere vektlegging av elevers læringsutbytte i enkelte «basisfag» har bidratt til en innsnevring av læreplanen. Dette ikke nødvendigvis fordi lærere ønsker det slik, men fordi både de, elevene og skolens kvalitet blir målt og vurdert utfra noen få fagområder, forteller Bjordal.

I tillegg ble rammene for «klassen» som organisatorisk enhet endret noen år før reformen. Da ble nasjonale klassedelingsregler opphevet. Dette åpnet for organisering av elevene i større og mer omskiftelige grupper.

– Ifølge opplæringsloven er klassens viktigste hovedfunksjon å sikre sosial tilhørighet, og studien vår viser at regulering av klassestørrelse er av særskilt betydning for elevers trygghet og tilhørighet i skolen, sier Bjordal.

Samtidig har privatskolereguleringen blitt liberalisert i løpet av de siste 20 årene. Det har gitt et større antall privatskoler og et mangfoldig tilbud.

Privatskolen som løsning

Opplæringsloven presiserer at elevene har rett på et trygt og godt skolemiljø, og at dette skal ivaretas gjennom organiseringen av elevene. I tillegg sier opplæringsloven at skolen er pålagt å sette inn tiltak dersom eleven føler seg utrygg.

Forskerne presenterer tre fortellinger fra sitt datamateriale om skolevegring. Disse illustrerer hvordan skolevegring kan komme til uttrykk, og viser mønstre i det større materialet.  

Foreldrene til «Jonas» fortalte forskerne at han hadde trivdes sosialt. Han hadde ingen diagnoser eller behov for spesialpedagogisk tilrettelegging. Skolevegringen hans var knyttet til manglende voksentetthet. Skolens respons var likevel å henvise «Jonas» til sakkyndig utredning.

I samtale med eksterne hjelpeinstanser fikk foreldrene veldig tidlig presentert overgang til en privatskole som et godt alternativ. Dette basert på at de hadde erfaring med at tidligere elever hadde fått det bedre på den aktuelle privatskolen. Disse blir driftet under andre rammevilkår og gir lærerne og skoleledelsen andre arbeidsforhold.

Mor til «Jonas» forteller:

Forskjellen på den offentlige skolen og den private er antallet elever. På den private skolen er de 19 på trinnet, på den offentlige skolen så var de 60. Da forsvinner barna veldig ofte, for lærerne rekker ikke over alle, får ikke sett alle hver dag. I tillegg hadde de tatt bort styrkningen av barne- og ungdomsarbeidere i den klassen, så det ble enda mindre voksne.

Foreldrene fortalte at det var rammevilkårene lærerne måtte jobbe under som var problemet ved den offentlige skolen.

Bjordal sier at historien til «Jonas» viser hvordan for eksempel lav lærerbemanning og organisatoriske forhold på skolen går utover elever som i utgangspunktet ikke har spesielle behov.

En skole med et smalt faglig fokus, gjør at elever lettere «mislykkes» og blir et problem.

– For en del av disse elevene har overgangen til en privatskole med mindre klasser, mer stabilitet i personalet, bredere faglig fokus og mulighet for å få tilpasset opplæring og spesialundervisning, vært avgjørende for å få barna tilbake på skolen, forteller Bjordal.

– Når eksterne hjelpeinstanser anbefaler skolebytte til privatskole, når problemet er klassestørrelse og lærertetthet, så kan det tolkes som en anerkjennelse av at den offentlige skolen ikke klarer å ivareta tryggheten som eleven har krav på ifølge opplæringsloven.

Skjemaveldet

Et annet gjennomgangstema blant foreldrene, var at deres møter med skolen var preget av standardiserte krav, og at samtalene med lærerne var preget av tidspress.

Til tross for dette sier opplæringsloven at skolen skal organiseres slik at alle barn blir ivaretatt, uavhengig av bakgrunn, evner og forutsetninger. Det vil si at elever med ekstraordinære behov skal få nødvendig ivaretakelse i den offentlige skolen.

En annen informant, mor til «Sander», forteller:

Han var så stresset og så redd for skolen. Han sa hver dag, eller ikke hver dag, men han sa at han ikke vil leve lengre, at han ikke vil gå på skolen lengre. Han hadde skikkelige problemer, så vi måtte ta det helt med ro. Det var litt sånn slutt. Og [de nye] lærerne sier at han henger sånn cirka 3 år etter, i forståelse, men det blir fort bedre […] Han har hatt en kjempeutvikling på [privatskolen], siden han begynte der, både på engasjement, positiv tilnærming til skolen og [faglig] utbytte.

Bjordal forklarer at foreldrene synliggjør hvordan barna blir offer for de utdanningspolitiske rammevilkårene som legger føringer for den offentlige skolen.

Dette skjer blant annet gjennom organisering av elever i store omskiftelige klasser, liten tid til oppfølging av de enkelte elevene, mangel på ressurser til å prioritere arbeid med det sosiale miljøet og mulighetene for å kunne tilby lovpålagte oppgaver som spesialundervisning.

Ustabile grupper

Opplæringsloven slår fast at klassene, basisgruppene og gruppene ikke skal være større enn det som er pedagogisk og trygghetsmessig forsvarlig.

«Nora» kom fra en stor ungdomsskole, og skolevegringen var knyttet til negative opplevelser i det sosiale miljøet. Skolen hadde organisert elevene i grupper, med hyppige omrokkeringer. Det ga en ustabilitet, og elevene brukte mye tid og energi på å finne sin plass blant de nye medelevene. I tillegg var det en ustabil lærergruppe.

Faren til «Nora» fortalte at skolen ikke tok tak i disse forholdene, og at de ikke klarte å bygge et positivt sosialt miljø.

Da ble det mye omrokkering i gruppene, ikke sant. Så det ble mye rykk tilbake til start og så tegner vi kartet på nytt igjen, ble mye ustabilitet. […] kontaktlærerne har både fått grått hår og har revet seg i det lille de har, fordi de fikk aldri stabilitet i de gruppene…

Tilsvarende fortellingene til «Jonas» og «Sander» så poengterte faren til «Nora» at det var skolens rammebetingelser og lærernes arbeidsvilkår som bidro til «Noras» opplevelser, og at de også til slutt valgte å bytte til en privatskole.

– Basert på vår forskning, er det tydelig at det å kunne lage stabile rammer for barna er av betydning. Tilstrekkelige ressurser, høy lærertetthet, forutsigbarhet og mindre klasser er avgjørende for skolens muligheter til å være sosialt og faglig inkluderende, sier Bjordal.

På «Noras» nye skole var forholdene mindre, det var stabilitet i lærergruppen og lærerne jobbet aktivt med, og deltok i, det sosiale miljøet til elevene.

Gi plass til praktisk-estetiske fag

Bjordal poengterer at studien viser at reformene som har vært innført de siste 20 årene, og som hadde som mål om å gjøre skolen mer fleksibel og mindre ressurskrevende, ikke henger godt sammen med skolens rammevilkår om å være sosialt og faglig inkluderende.

Store klasser og fleksibel organisering bidrar for mange til at skolen oppleves som ustabil og utrygg.

– Et trygt læringsmiljø stiller krav til at elevene har muligheten til å mestre på flere arenaer og flere fagområder. Dette kan blant annet gjøres gjennom å likestille de ulike fagene i større grad og gi praktisk-estetiske fag en mer fremtredende plass.

– I tillegg må det gis ressurser og rom for å kunne praktisere en mer helhetlig pedagogikk som tar hensyn til barns ulike forutsetninger og elevmangfoldet i skolen, poengterer Bjordal.

Forskeren legger vekt på at konsekvensen av utdanningspolitikken som har blitt ført de siste 20 årene, kan synes å ha ført til en «flukt» fra den offentlige skolen, der de private skolealternativene fremstår som «løsningen» på et svekket offentlig tilbud.

Kilde: Nygård, M. & Bjordal, I. (2024). Skolevegring og «flukt» fra den offentlige skolen. Norsk sosiologisk tidsskrift. vol. 8(2-3).

https://www.idunn.no/doi/10.18261/nost.8.2-3.3