Slanketips fra 70-tallet: Å kjevle magen og klype «løsflesket»

Skrevet av: Susanne Dietrichson/Kilden kjønnsforskning.no

«Jeg er 11 år, 153 centimeter høy og veier 46,5 kilo. Særlig er jeg tykk over bakdel og lår. Hvilke øvelser bør jeg gjøre? Og hvilken mat bør jeg holde meg unna?»

I artikkelen «Bli noen kilo penere!» i siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning, har Hilde Berit Moen sett nærmere på hvordan kjønn og kropp ble fremstilt i ukebladet Hjemmet i 1973. Sitatet ovenfor er hentet fra ukebladets faste slankespalte: «Hjemmets slankeservice». Spalten gjengir spørsmål om vekt fra leseren og besvares av redaksjonen. 

I sin studie viser Moen blant annet hvordan bladet kopler sammen vekt og utseende og bidrar til å bygge opp under et tradisjonelt kjønnsideal.

– Jeg har vært interessert i spiseforstyrrelse siden jeg begynte å studere sosiologi, og undersøkte det både i hovedoppgaven min og i doktorgradsavhandlingen, forteller Moen.

– Da jeg gikk på videregående på 1980-tallet var det én jente på skolen som slet med spiseforstyrrelser. Siden den gang har forekomsten av spiseforstyrrelser eksplodert. Hvorfor? Hva var det med denne tiden? Hvilke kår hadde kvinner og kvinnekroppen? Det ønsket jeg å undersøke.

Kultur og kjønn

Moen har en bistilling i spesialisthelsetjenesten, i behandling av spiseforstyrrelser. Hun mener behandlingstilbudet til personer med spiseforstyrrelser generelt er dominert av psykologiske og medisinske tilnærminger.

– Lidelser som anoreksi, bulimi og selvskading er uttrykk for en psykisk smerte. Det blir ofte ignorert av medisinske behandlere når man i for stor grad fokuserer på symptomene, som vekt og mat. Det er smertefullt å være vitne til, sier Moen.

– Mennesker med spiseforstyrrelser trenger selvsagt medisinsk oppfølging. Men lidelsen henger tydelig sammen med kultur og kjønn, og erfaringer som følge av dette. Derfor er det viktig at disse perspektivene også blir tatt inn i behandlingen.

Moen har gjort en kritisk diskursanalyse av hvordan kropp og kjønn er fremstilt i hele bladets innhold i 1973-årgangen, men med utgangspunkt i slankespalten.

– Jeg har analysert måtene Hjemmet beskriver kvinner og kvinnekropper på, og normer for hvordan kvinner bør være, og se ut, forteller hun. 

Lest av kvinner og barn 

Utviklingen av spiseforstyrrelser vokste frem på 1970- og 80-tallet, parallelt med kvinnefrigjøringen og at samfunnet fremhevet individets frihet. Moen ønsket å undersøke hvorfor.

– Da jeg tilfeldigvis kom over en utgave av Hjemmet fra 1973, ble jeg nysgjerrig. Bare tittelen på spalten; Hjemmets slankeservice, var nær sagt sjokkerende! De fleste svarene som ble gitt i spalten det året ville aldri blitt akseptert i dag.

Som i rådet til en 11-åring som vil slanke seg: «Du må se opp for snacks i alle former og slikkerier, (…) legg det for moro skyld foran deg en gang – det ser farlig ut ikke sant?»

Hjemmet er et familieblad som i hovedsak ble lest av kvinner, men også av barn. De som fikk spørsmålene sine på trykk i slankespalten i 1973 var hovedsakelig unge husmødre og ofte jenter i alderen 11 til 16, og bare én mann. Alle var anonymisert, forteller Moen.

– Det var utrolig å lese hva som ble presentert. Hvilke representasjoner av kropp og kjønn kom til uttrykk i bladet, og fantes det noen motvekt?

I 1973 var symptomer og diagnoser knyttet til spiseforstyrrelser fortsatt svært lite kjent. Samtidig begynte man for alvor å måle vekt og BMI og telle kalorier, forteller Moen. 

– De som skrev inn til slankespalten var veldig opptatt av hva man «bør» veie. For eksempel, en 11-åring skriver om at hun er «tykk over bakdel og lår», mens en 15-åring «plages av dobbelthake».

Les hele artikkelen i Kildens nyhetsmagsin.