Streikeretten gir fagforeningene makt

Alle søker å komme til enighet uten at det blir streik, men noen ganger er det slik at vi som arbeidere må stå hardt på krava for å oppnå det vi ønsker. I Norge er det ingen fagforeninger som streiker, bare for streiken sin skyld. Streik er et kraftig middel som vi bruker i de tilfellene vi absolutt må. 

Når streiken griper inn i folk sine liv, er det en påminnelse om at det er verdt å ta kampen for våre rettigheter. Dette er en rett vi må verne om, for når streikeretten forsvinner, går mye av makta ut av arbeiderbevegelsens kamp.

Det er nettopp gjennom streik at vi har mange av velferdsgodene vi tar for gitt i dag. Ved hjelp av streik, eller kollektiv nedleggelse av arbeid, har arbeidere vist at de har makt til å påvirke samfunnet. Mens moderne metoder som dialog og individuelle forhandlinger også er viktige, kan ikke disse alene erstatte den kollektive handlingens kraft som streik representerer. Streik sikrer at arbeidernes stemmer høres i situasjoner hvor dialog har feilet, og den er avgjørende for å opprettholde en balanse i forhandlingsdynamikken mellom arbeider og arbeidsgiver.

De siste tiårene har fagforeningene blitt svekket i mange land. I samme periode har ulikheten mellom folk økt drastisk. Dette indikerer en sammenheng mellom styrken i arbeiderbevegelsen og distribusjonen av rikdom. Når arbeidstakerne har reallønnsnedgang, får de mindre å rutte med. Når det skjer samtidig som norsk næringsliv går så det suser, med overskudd og massive lederlønninger, øker ulikheten.

Derfor står vi sammen, klare til å forhandle, men også beredt til å handle kollektivt gjennom streik, for å sikre en rettferdig del av verdiskapingen til alle arbeidstakere. Streik er derfor fortsatt et essensielt virkemiddel i norsk arbeidsliv, ikke bare som en historisk levning, men som en nødvendig mekanisme for rettferdighet og likeverd for alle arbeidstakere i Norge.

God 1. mai!