Kronikk: Fotballklubbenes grønne mulighet

Til redaksjonen, 

Her er en kronikk fra fotballpresident Lise Klaveness + bilde til fritt bruk for redaksjonen.

Fotballklubbenes grønne mulighet

Norske kunstgressbaner bidrar til fantastisk aktivitet, men også til store utslipp av mikroplast i naturen. Heldigvis har det kommet en løsning for norske klubber – og en gyllen mulighet for trenerne.

Lise Klaveness, president i Norges Fotballforbund

En lang vinter går mot vår. Sikre tegn er mindre snø og mer synlig gummigranulat – disse små sorte kulene som har vært helt avgjørende for kunstgresseventyret i Norge, aktivitetstilbud og sosiale felleskap for nesten 350 000 spillere – året rundt.

Slagsiden av eventyret er naturligvis miljøaspektet. Kunstgressbaner står for det nest største landbaserte utslippet av mikroplast i naturen. Problemet er at gummikulene i for stor grad fortsatt havner på avveie.

Alle som har vært på en kunstgressbane vet hvor enkelt de svarte kulene lurer seg inn i hjemmet. Hvert år er det estimert at 1500 tonn mikroplast fra over 2000 norske kunstgressbaner havner på utsiden av banene. Det tilsvarer en ball på 15 diameter – eller en ball på størrelse med Monolitten i Frognerparken.

Dette er et reelt samfunnsproblem som vi i fellesskap må gjøre noe med, samtidig som vi ivaretar fotballaktiviteten som betyr så mye for så mange mennesker.

I førsteomgang må to ting på plass: Vi må informere og bygge kunnskap om miljøproblemet, og vi må tilrettelegge for løsninger på klubbnivå. Arbeidet er allerede i gang, men det er lettere sagt enn gjort.

NTB rapporterte nylig om flere avvik på arbeidet som gjøres for å hindre spredning av gummigranulat fra kunstgressbaner i Oslo. Manglende tiltak, informasjon, risikovurdering for drift og rutiner ble listet opp i rapporten, og tilsvarende utfordringer har vi mange steder i landet, enten det er kommunen eller klubben som er baneeier.

Jeg har stor sympati for klubbene. Fotball-Norge har fantastiske mennesker som drifter klubber, i aller størrelser, etter beste økonomiske evne og bidrar sterkt til levende og gode lokalsamfunn gjennom fotballaktivitet og fellesskap. En stram økonomi i samfunnet er lik stram økonomi i Klubb-Norge, og det er mye man skal rekke over for å legge til rette for aktivitet som ikke koster så mye at den er ekskluderende for mange.

Samtidig vet jeg at klubbene rundt om i Norge har lyst til å gjøre en god jobb for miljøet, men det er utfordrende å finne pengene til å gjøre jobben.

Den gode nyheten er at denne jobben har blitt mye enklere.

Rett før jul kom nemlig Handelens Miljøfond med en 80-millioners lissepasning til våre klubber over hele landet: Alle klubber kan nå søke om inntil 350 000 kroner per kunstgressbane til å fysiske barrierer rundt banen. Vi vet at dette både er det mest effektive og klart dyreste tiltaket for å stoppe gummigranulatet fra å forlate banen. Ved hjelp av fysiske barrierer, og øvrige tiltak i forurensningsforskriften som klubbene må sørge for selv, så kan vi stoppe 95 prosent av lekkasjene på den enkelte bane.

Jeg oppfordrer derfor klubber rundt om i landet til å gripe muligheten for å sette inn barrierer. Muligheten fra Handels Miljøfond kan gi enorme ringvirkninger på norske kunstgressbaner.

Norges Fotballforbund skal i alle fall gjøre alt vi kan for at klubbene og trenerne får kompetansen og støtten til å lykkes i en grønnere rolle.