Hjalmar Borgstrøms "Fiskeren" med Den Norske Operas Kor og Orkester ute i dag!

The Norwegian National Opera Chorus and Orchestra 
Kormester: Steffen Kammler
Dirigent: Terje Boye Hansen

Solister:
Thorbjørn: Ketil Hugaas
Karen: Ingebjørg Kosmo
Ragnhild: Eli Kristin Hanssveen
Erik: Thor Inge Falck
Sigurd: Kjell Magnus Sandve
Ein Artz: Njål Sparbo
Der Schipskapitän: Greg Santa

LYTT HER

Hjalmar Borgstrøm, som var godt kjent og spilt mellom 1900 til sin død i 1925, har i ettertiden forsvunnet fra konsertrepertoaret og blitt glemt bort. Han tilhørte generasjonen etter Grieg og var jevnaldrende med Edvard Munch og Knut Hamsun, og komponister som Halvorsen, Mahler, Debussy og Sibelius. I tillegg til flere orkesterverker og en anselig mengde kammermusikk, komponerte Borgstrøm også to operaer, Thora paa Rimol (1894) og Fiskeren («Der Fischer», 1900). 

Mellom 1870 og 1920, i «gullalderen» for norsk musikkhistorie, ble rundt 30 operaer og syngespill fullført av norske komponister. Flere av disse, Thora og Fiskeren inkludert, har forblitt ufremført i lang tid etterpå. I Borgstrøms tilfelle tok det over 100 år før operaene hans fikk sin urpremiere. I de siste tiårene har stadig flere av disse verkene blitt løftet ut av glemselen, og mange av dem viser seg å være vel verdt å ta frem igjen.

Fiskeren, et wagnersk sjeledrama

Wagner var Borgstrøms store operatiske forbilde. «Han gjorde verden opmerksom paa, hvor hindrende de traditionelle former var for den fri kunstutfoldelse.» Hos Wagner forsvinner skillet mellom deklamerende resitativ og melodiøs sang, og fridd fra de tradisjonelle formers grep, kan musikken uhindret tjene det dramatiske uttrykket. Wagner-inspirasjonen er tydelig til stede i begge Borgstrøms operaer, men kommer spesielt til uttrykk i Fiskeren. 

Operaen er gjennomkomponert og oppsiktsvekkende kompakt, uten at noe føles forhastet. I løpet av halvannen time finner Borgstrøm plass til et tvangsekteskap, en pakt med djevelen og guddommelig straff og tilgivelse. Dramaet settes i gang med én gang, med bare et par takters innledning i orkesteret, og går raskt mellom ulike scener. Det er ingen arier eller sanger i operaen som ikke har en sentral plass i dramaet, og operaen forløper som én musikalsk strøm. Som hos Wagner veves også orkesterstemmen sammen med ledemotiver, og orkestreringen er nøye overveid. 

Orkesteret står sentralt i Borgstrøms musikk, og han var svært opptatt av at orkesteret måtte speile musikkens meningsinnhold. I artikkelen «Orkesterets Psychologi» (1912) skriver han om hvordan handlingen, både i instrumentalverk og opera, må fortelles gjennom instrumentenes klanglige egenart. Hos mange komponister tildeles «ædle instrumenter […] uværdige opgaver for det bestikkende tonedraperis skyld». I Fiskeren er orkesterstemmen slående variert og messingtung, noe som passer den dramatiske og usentimentale handlingen.

Den sentrale konflikten i begge Borgstrøms operaer er religion.  I Thora dreier dramaet rundt Olav Tryggvasons til slutt seirende kristendom og Håkon Jarls åsatro, og Thoras skjebnesvangre valg mellom de to. I Fiskeren forsverger den utarmede fiskeren Thorbjørn Gud, og inngår en pakt med Djevelen da han og familien er på sultens rand. Da Thorbjørn så trosser elementene for å redde dyrebart last fra et synkende skip – og ikke de druknende sjømennene – rammes han av en mystisk sykdom. Det er bare tilgivelse fra både familien og Gud som kan redde ham fra fortapelse.