Endringer i hvilke ukrainere som kommer til Norge

Høsten 2023 fikk vi et oppsving i antallet ukrainske flyktninger som kom til Norge, en utvikling som skiller oss ut fra andre europeiske land. Det ledet da også til en debatt om vi burde stramme inn på tilbudet overfor ukrainske flyktninger. 

Fafo-forsker Guri Tyldum har sammen med kollega Huafeng Zhang analysert data fra ankomstregistrering for alle ukrainere som har søkt beskyttelse i Norge. I den forbindelse ønsker hun å korrigere noen antagelser som har sirkulert i debatten om begrensende tiltak.  

• Hvem: Det er ikke lenger i hovedsak «mødre og barn» som kommer som flyktninger, men i større grad barnløse familier. Menn er ikke lenger underrepresentert blant dem som kommer. 

• Hvorfra: Et flertall vedblir å komme fra områder i Ukraina som anses som utrygge og/eller er sterkt rammet av ettervirkninger fra krigshandlinger. 

• Hvordan: Ennå er det få som kan sies å «shoppe rundt» etter et bedre land å bo i – de fleste som kommer til Norge gjør dette relativt direkte etter utreise fra Ukraina, og ikke etter opphold i andre EU-land.  

Ikke flest barnefamilier   

For å begynne med det første punktet: Det har vært en endring i sammensetningen av ukrainere som kommer til Norge. Dette er ikke lenger først og fremst kvinner og barn.  

– De første to månedene etter Russlands fullskala invasjon var det en overvekt av kvinner og barnefamilier. Etter det har imidlertid kjønnsfordelingen blant ankommende vært ganske lik kjønnsfordelingen i Ukraina før invasjonen, forteller Tyldum.    

Flertallet av familiene som registrerte seg i Norge etter sommeren 2022, er heller ikke barnefamilier.    

– At mennene er igjen i Ukraina har gjerne blitt brukt som argument for at flyktningene ikke kommer til å bli, men ville reise tilbake til mennene sine etter krigen. At dette i mindre grad er tilfelle vil være sentralt både for utforming av integreringstiltak, returpolicy og bosettingspolitikk, påpeker hun.   

En majoritet fra krigsutsatte områder   

Et forslag som har blitt løftet fram er om man bør legge opp til retur til områder av Ukraina som i mindre grad anses å være farlige som følge av krigen.  

Det er imidlertid fremdeles et mindretall av ukrainske flyktninger i Norge som kommer fra steder som kan anses som trygge eller egnet for å leve et normalt liv, vektlegger Tyldum. 

• Ifølge Fafos kartlegging kommer 79 prosent av de ukrainske flyktningene som har søkt beskyttelse i Norge fra områder som er eller har vært sterkt berørt av krigen – enten som okkuperte områder eller tett på frontlinjen. 

• 22 prosent kommer fra områdene rundt og nord for Kiev som ble okkupert i starten av fullskalainvasjonen, men som nå er forholdsvis trygge ettersom frontlinjene og kamphandlingene har forflyttet seg. 

• For nyankomne mellom juli og oktober 2023 kom 58 prosent fra områder som i dag er okkupert eller tett på frontlinjen.  

Tyldum advarer imidlertid mot å se for svart-hvitt på kategoriene trygge–ikke trygge områder.  

– Selv om mange av områdene i dag ikke lenger er direkte berørt av krigens gang, kan de likevel være hardt preget av krigen. Mange opplever de stadige flyalarmene, og vissheten om at russiske missiler stadig treffer tilfeldige sivile mål tilfeldige steder i Ukraina som svært psykisk belastende. Stadige strømbrudd og flyalarmer hvor man må søke dekning gjør dessuten at stadig flere mister mulighet til å jobbe. Og uten arbeid er det vanskelig å klare seg økonomisk, påpeker hun. 

Et mindretall «EU-reisende»   

Med økende antall ankomster til Norge i høyst, var mange bekymret for at Norges ry som et godt mål for flyktningene skaper sekundær-migrasjon, der gode ordninger får ukrainske flyktninger til å revurdere sitt første valg av mottaksland.  

Heller ikke dette er en dominerende trend, ifølge Fafos gjennomgang.   

Blant flyktningene som har kommet i 2023 har 1 av 3 vært utenfor Ukraina i mer enn tre måneder før de søker beskyttelse i Norge. Disse «sekundærmigrantene» har stort sett oppholdt seg i Polen og andre naboland til Ukraina. Kun en liten andel har oppholdt seg i andre vesteuropeiske land.    

– Fafo har tidligere pekt på at mange av de som oppholder seg i nabolandene har gjort det fordi de har håpet at retur snart vil bli mulig. De har derfor akseptert kummerlige levekår og få framtidsmuligheter, kommenterer Tyldum, og fortsetter:  

 – De ventet på fred, med håp om å kunne returnere til Ukraina. Nå har mange innsett at krigen blir langvarig, og søker derfor mer langvarige løsninger.  

Økningen i ankomster til Norge høsten 2023 har imidlertid ikke vært på grunn av en stor økning i  sekundærimigrasjon. Dette var først og fremst en økning i ankomster av flyktninger som kom direkte fra Ukraina.  

– Mange trodde at de «shoppet» tilbud i EU. At om de var misfornøyde med tilbudet i et land, flyttet de. Vi finner en viss «sekundærmigrasjon», men de fleste kommer altså fra naboland til Ukraina – og ikke våre naboland, sier Tyldum. 

Blant sekundærmigrantene oppgir 70 prosent at de kommer fra okkuperte områder eller områder tett på frontlinjen. Andelen sekundærmigranter har vært forholdsvis stabil gjennom 2023 – og var høyest i april.