Medrivende om kvinners tapte ord og fortellinger

Unge Esme tilbringer mye tid med sin far og hans kollegaer som samler ord til det som skal bli den første utgaven av Oxford English Dictionary. Etter hvert som hun bli eldre innser Esme at ord knyttet til kvinner som oftest forblir uregistrerte. Dermed begynner hun for alvor innsamlingen til sin egen, hemmelige ordbok: «Boken for glemte ord».

Inspirert av faktiske hendelser har Pip Williams fordypet seg i arkivene til Oxford English Dictionary for å fortelle en original og hjertevarm historie som avslører kvinners tapte ord og fortellinger, skjult mellom linjene i en historie skrevet av menn. En utfordring hun med glede gikk løs på, selv om Williams ifølge seg selv aldri har vært god på rettskrivning. 

Krevende oppgave

Reese Witherspoon er superfan av boken, og har gjort den til hovedsatsning i sin populære bokklubb i USA. Romanen er nå under utgivelse i 35 land, og endelig står Norge for tur. Det er Hilde Stubhaug som har oversatt boken til norsk.

– «Boken for glemte ord» er blant de mest utfordrende bøkene jeg har jobbet med. Mens flere oversettere har valgt å gjengi de engelske ordene og sitatene i originalform, har jeg prioritert romanflyten og lesernes morsmålsfølelse for ordene. Jeg forsøker å gi de norske leserne tilnærmet samme glede over å møte glemte, vakre og rare ord som de engelske leserne får, sier hun.

Miltsjuk og kjerringbissel

Takket være at Stubhaug har hatt stipend og at det ikke har hastet med å få oversettelsen ferdig, har arbeidet fått lov til å ta tid. Dermed har hun kunnet legge oversettelsen til side og la stoffet modne før hun har gått løs på en ny runde. Det har dukket opp ideer, de har blitt prøvd ut – og blitt forkastet. Men til slutt ble det full klaff med ordvalget. 

– Glede og frustrasjon er vevd inn i hverandre, jeg har vært inne på mange lange blindveier, men gleden når et ord falt på plass, var verdt strevet, sier hun.  

– Har du noen favoritter blant de glemte ordene?

– Jeg liker godt husvalelse, miltsjuk, rappenskralle og kjerringbissel. Og dessuten har jeg litt lyst til å ta i bruk dolalli. Det er direkte overført fra engelske «doolally», som betyr gæren og har en interessant opprinnelse. 

En bok for mange

I en roman som handler om en engelsk ordbok, skal man selvsagt ivareta det som er spesifikt engelsk, men det viktigste er likevel at fortellingen skal fungere godt på norsk.

– Hvordan tok du fatt på oppgaven?

– Jeg begynner nesten alltid å oversette fra start, uten å lese gjennom manuset først, og det gjorde jeg også her. På den måten har jeg leserblikket når jeg oversetter, og det mener jeg er noe positivt. Dessuten blir arbeidsdagen ekstra spennende! Men den metoden krever selvfølgelig ekstra grundig etterarbeid. Jeg har selv vært språkvasker, og er vant med å gjennomgå tekst med kritisk blikk. Når jeg har latt oversettelsen hvile en stund, prøver jeg å være min egen kritiske leser, og ofte kan det være som et helt nytt møte med teksten. 

– Hva er det ved denne romanen som vil appellere til norske lesere, tror du?

­– Dette er ikke en sær beretning om en engelsk ordbok. Det er først og fremst en god fortelling. Jeg tror og håper at det ikke er så mye som går tapt i oversettelsen, selv om man ikke får lese nøyaktig det som står på lappene i arkivet til Oxford English Dictionary, men en norsk fiktiv versjon av det. Det er så mye annet her! Det er magisk å få være med Esme inn i skjulet i hagen til ordbokredaktør Murray, det såkalte Skriptoriet, og Esmes verden har et herlig persongalleri. Min absolutte favoritt er den gamle gatepiken Mabel på markedet, som gir Esme de saftigste uttrykkene til «Boken for glemte ord». Det er i det hele tatt en medrivende fortelling med så mange fine scener, det er kjærlighet og sorg, et liv. Og språk. Den burde absolutt passe for veldig mange ulike typer lesere.

«Boken for glemte ord» lanseres 6. november. Ta kontakt for anmeldereksemplar og intervju.