Oslo Chronic Fatigue Consortium utfordrer konvensjonelle oppfatninger om kroniske utmattelsessyndromer og post-covid-tilstander.

Konsortiet anerkjenner at symptomene knyttet til disse tilstandene er reelle, og mener de i stor grad kan reflektere hjernens respons på et kompleks samspill av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer, heller enn en isolert sykdomsprosess. Dette kan omfatte vedvarende aktivering av nevrobiologiske stressresponsmekanismer, som igjen kan påvirke immunsystemet, hormonbalansen, kognitive funksjoner og atferd.

Konsortiet utfordrer også praksisen med at den beste måten å håndtere disse tilstandene på er ved hjelp av langvarig hvile, isolasjon og reduksjon av sosial og sensorisk stimuli. I stedet fremheves muligheten for at pasienter kan bli bedre, og i noen tilfeller også friske, ved hjelp av kognitive, atferdsmessige eller stressreduserende strategier.

Oslo Chronic Fatigue Consortium oppfordrer til en åpen og konstruktiv dialog om disse tilstandene, og ønsker å inkludere et bredt spekter av perspektiver i diskusjonen, inkludert synspunkter fra pasienter som har blitt friske.

Om Oslo Chronic Fatigue Consortium:

I oktober i fjor samlet en gruppe forskere, helsepersonell og pasientrepresentanter seg på Universitetet i Oslo. Deres ståsted, kjent som Oslo-erklæringen om kroniske tretthetstilstander, ble publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care i september 2023.

I Oslo-erklæringen beskriver de hvordan symptomer kan oppstå som et resultat av forståelige og potensielt reversible endringer i hjernen. Disse endringene kan utløses av ulike påkjenninger, inkludert akutt sykdom, og de kan vedvare på grunn av psykologiske og sosiale faktorer. Denne tilnærmingen innebærer at disse tilstandene hverken er mystiske eller umulige å behandle, og at pasientene kan oppleve bedring, og til og med full tilfriskning, med riktig hjelp.

Michael Sharpe MD, en av forfatterne og professor emeritus ved University of Oxford, uttalte: "Pasienter trenger desperat en bedre forståelse av disse invalidiserende tilstandene, som både anerkjenner dem som reelle, og som åpner en vei mot bedring, og for noen, full tilfriskning."

NØKKELPUNKTER fra artikkelen

1. Misforståelser: I motsetning til hva mange tror, er alvorlige utmattelsestilstander ikke nødvendigvis uhelbredelige. Faktisk er bedring og til og med full tilfriskning mulig.
2. Begrensninger ved nåværende diagnoser: Eksisterende spesifikke diagnoser som myalgisk encefalomyelitt/kronisk tretthetssyndrom, post-covid19-syndrom, utmattelsessyndrom og utbrenthet, hver med sin egen behandling, kan være misvisende ettersom symptomene på disse tilstandene overlapper.
3. En helhetlig tilnærming: Etter over 40 års forskning på CFS/ME er det ennå ikke identifisert noen spesifikk biologisk patologi. Vi mener derfor det er nødvendig å vurdere et helhetlig perspektiv som omfatter biologiske, psykologiske og sosiale faktorer.
4. Ekte symptomer produsert av hjernen: Symptomene er uten tvil reelle, men de indikerer ikke alltid kroppslige sykdommer. Symptomene oppfattes til syvende og sist i hjernen og kan oppstå utelukkende fra aktivitet i hjernens nevrale nettverk.
5. Tilstandene kan forstås: Symptomene på disse tilstandene kan blant annet forstås i lys av evolusjonære tilpasninger; når vi står overfor opplevde trusler, genererer hjernenettverkene våre alarmer i form av symptomer, som tretthet og smerte, for å advare oss og slå oss av. Denne responsen er i utgangspunktet midlertidig og adaptiv, men kan bli vedvarende og maladaptiv.
6. Balansere aktivitet og hvile: Gradvis aktivitet er viktig for rehabilitering etter en innledende hvileperiode. Utmattelse og andre symptomer bør ikke nødvendigvis tolkes som tegn på fare eller manglende energi i kroppen. Alternativ forklaring gir rom for rehabilitering.
7. Etisk og inkluderende tilnærming: Noen pasienter har blitt møtt med mistillit og  avvisning av symptomene sine, noe som kan ha ført til en defensiv holdning som underkjenner betydningen av psykologiske og sosiale faktorer. En etisk og inkluderende tilnærming er avgjørende for å kunne utforske og evaluere et bredt spekter av behandlinger, inkludert de som involverer psykologiske og sosiale elementer.
8. Verdsetting av pasientperspektivet: Pasientens stemme er viktig. De som har opplevd bedring eller tilfriskning gjennom kognitiv, atferdsmessig eller stressreduserende strategier, kan gi verdifull innsikt og bør også bli hørt.
   
9. Et potensielt skadelig perspektiv: Å fremstille disse tilstandene som uhelbredelige sykdommer gir ikke bare næring til frykt, håpløshet og umyndiggjøring av pasientene, men kan også være skadelig fordi det hindrer effektive behandlingsprogrammer og tilfriskning.
10. Behov for mer åpen dialog: Det er et presserende behov for en mer åpen offentlig dialog om forståelsen og behandlingen av disse tilstandene.