Den lille jegeren jages fra jaktmarkene sine

I små hull langs elvebredden kan vi se hodene til elvesandjegerlarvene. Det flate hodet og bryststykket er som et kumlokk i det runde hullet. Når larven ser en bevegelse, prøver den å fange byttet som gjerne er andre arter av løpebiller. Larvene graver en loddrett gang som de utvider i takt med at de vokser og skifter ham. Her tilbringer elvesandjegeren (Cincindela maritima) de første 15-16 månedene av livet sitt, før den forvandler seg til en voksen bille.

Unngå at verden raser sammen

Elvesandjegeren lever på sandflater helt inn mot kantvegetasjonen. I Norge finner vi den bare langs større, stilleflytende elver der det fins silt, som er en finkornet jordtype. Den er mer hardpakket og tar bedre vare på fuktigheten enn grovere sand. Det gjør at hullene til elvesandjegeren blir stående, og verden bokstavelig talt ikke raser sammen for larvene. Normalt lever elvesandjegeren i to-tre år fra den klekkes som larve til den dør.

I dag fins det bare rester av arten igjen i Norge, bortsett fra ved Tana og Karasjohka. Her er bestanden fortsatt god. På rødlista er den kategorisert som sterkt truet, og den er truet av utryddelse i alle europeiske land. Menneskets fotavtrykk i naturen er hovedårsaken til at elvesandjegeren sliter.

La elva leve

– Det viktigste tiltaket vi kan gjøre for elvesandjegeren er å la elva leve. Elvesandjegeren trives best i urørte vassdrag. Hvis vegetasjonen blir for tett, legger den ikke egg der, sier biolog Oddvar Hanssen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han er en av dem her i landet som følger utviklingen til elvesandjegeren tettest, blant annet langs Gaulavassdraget i Trøndelag. Her foregår den eneste systematiske overvåkingen av arten i Norge. Målet i første omgang er å få løftet den fra kategorien «sterkt truet» til «sårbar» på rødlista, men siden overvåkingen startet i 2009 har elvesandjegeren forsvunnet fra seks av ti lokaliteter i Gaula.

Lupiner inntar elvebreddene

Reguleringer av vassdrag er en viktig årsak til elvesandjegerens problemer. Det samme gjelder inngrep langs elvebreddene, som steinfyllinger, veibygging, oppdyrking og uttak av masse.

– Utbygging av vannkraft tar vekk flomtoppene som renser elvebreddene for vegetasjon. Hvis vi for eksempel graver ut grus, senkes elva i terrenget. Da flytter skogen etter, og sandbankene gror igjen. Det samme skjer når lupinene som ble plantet for å binde massen i vegskråninger sprer seg ned på elvebreddene. Vi har over lang tid også steinsatt elvebredder for å verne samfunn mot flom, eller fjernet svinger og gravd ut nye elveløp, forklarer Hanssen.

Totalt sett utgjør elvebredder svært små arealer, og det gjør at effektene av påvirkninger blir ekstra store på arter som lever i disse miljøene. Gamle elvesletter er næringsrike og ofte dyrket opp helt ut til elva, mens gjenværende sandområder er populære for ulike friluftsaktiviteter som turgåing, bading og fiske. Tråkk og ferdsel langs elvebreddene kan være til skade for larvene eller nedgravde voksne, og kan lokalt være en trussel for arten.

Fjerne skog og flytte larver

– Ut fra det som har skjedd de siste 30 årene ser det mørkt ut. Tre av de gjenværende lokalitetene ved Gaula er gode per i dag, men når de gror igjen blir det kritisk. Jeg sier «når», fordi det er i ferd med å skje. Forvaltningen er nå i gang med å restaurere noen av lokalitetene, først og fremst ved å få luket lupiner som gror igjen elvesandjegerens leveområder. Det kan også bli nødvendig å fjerne skog og restaurere lokaliteter hvor elvesandjeger har forsvunnet på grunn av gjengroing. Hvis det da ikke allerede lever elvesandjeger i nærheten, må vi i tillegg flytte larver dit, forteller Hanssen.

Spiser andre insekter

Elvesandjegeren tilhører underfamilien sandjegere (Cicindelinae) og er en del av familien løpebiller (Carabidae). Med sine karakteristiske lange bein, store øyne og store kjever er sandjegerne utpregete rovdyr. De har også et spesielt fargemønster på ryggen som gjør dem enkle å skille fra andre biller.

De voksne sandjegerne lever av en rekke ulike insekter og andre småkryp som de jakter på i sandområdene. Maur, biller, fluer og svermende vanninsekter antas å være viktige byttedyr. Sandjegeren er igjen byttedyr for andre insektetere, særlig fugler som trane og vadefugler.

Verdens nordligste i Alta

Du finner elvesandjegeren i Nord- og Mellom-Europa og østover gjennom Sibir til Kamtsjatka. Den er funnet helt opp til Alta, nær 70 grader nord, og er dermed verdens nordligst forekommende sandjegerart.

Lengden er 12–15 millimeter. Billen er brunaktig i fargen, av og til med et svakt bronse- eller grønnskjær. På hver av dekkvingene på ryggen har den tre separate litt større kremgule flekker og én liten skulderflekk, som danner et særegent mønster.

Lever ved fem norske vassdrag

I Norge er elvesandjegeren funnet langs åtte vassdrag på indre Østlandet, i Trøndelag og Finnmark. I dag kjenner vi bestander av elvesandjeger ved fem av disse vassdragene: Gaula, Glomma og nedre del av Folla, øvre del av Gudbrandsdalslågen og Ottavassdraget, Altaelva, samt øvre del av Tana og Karasjohka. Den er forsvunnet fra Drammenselva, Surna og Verdalselva.

Elvesandjegerne er veldig aktive i solskinn, men aktiviteten avtar umiddelbart når en sky kommer foran solen, og de graver seg da raskt ned i sanda. De er svært gode flyvere over korte distanser, men flyr svært sjelden langt vekk fra leveområdene sine.

Fakta om elvesandjegeren

• Elvesandjegeren Cicindela maritima er en karakteristisk billeart som tilhører familien løpebiller (Carabidae).
• Lever i Norge nesten utelukkende på sandflater ved større elver.
• Finnes i dag langs fem norske vassdrag.
• Er sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter.
• Menneskelige inngrep, for eksempel vassdragsreguleringer, uttak av masser og veibygging langs elvebreddene er de viktigste årsakene til tilbakegangen.
• Områdevern med skjøtsel betyr mye for å bevare enkelte bestander.
• Har status som prioritert art i henhold til naturmangfoldloven. All skade eller ødeleggelse av arten eller dens leveområder er forbudt.
• En handlingsplan er igangsatt for å bevare arten i Norge.
• En viktig del av planen vil være å følge utviklingen av bestanden og dens leveområder, slik at aktuelle tiltak fortløpende kan vurderes.