Roar Bogerud vil diskutere idrettspolitikk!

Vi glemmer å diskutere hvordan vi skal hjelpe idrettslagene. Det er alltid viktig med åpenhet. Transparens er en av nøklene til «Good Governance». Men det finnes tilfeller når den ikke åpner, men lukker diskusjonen. Når den forkludrer og retter søkelyset på feil utfordring. Der er vi nå. Vi snakker for mye om de ved makten, og alt for lite hva de skal gjøre med den.

Vi står fast i en diskusjon om hvordan Idrettsstyret er med og mot hverandre og administrasjonen.

Vi hadde håpet at vi i oppspill til Idrettstinget skulle få lekkasjer fra «Idretten vil», som er dokumentet som skal beskrive hvordan vi i idrettsfamilien skal hjelpe idrettslagene best mulig de neste årene. Det er naturligvis en naiv og idealistisk tanke. Men det er også besnærende å spørre seg hvorfor vi til stadighet havner i personkonflikter og ikke løsningsdiskusjoner i norsk idrett.

Pressen har gjort alt rett!

Pressen har rett til å spørre og grave. Transparens er bra. Vi skal svare på det pressen spør om. De har gjort det de skal. Presentere og avdekke makt. Det vi nå ser er et ledelsesproblem. Hvert styremedlem har både en rett til og en plikt til å delta i en åpen debatt, men de må samtidig huske på at vi som tillitsvalgte også har et ansvar for å bidra til at debatten gjør det enklere for idrettslagene.

Vi mener at hver time vi nå bruker på å diskutere hvem som gjorde hva og peker finger, er en misbrukt mulighet til å diskutere hvordan vi i fellesskap skal løse idrettens utfordringer.

I en tid med økonomiske barrierer, med fortetting i byene som gjør det vanskeligere for idretten å finne aktivitetsflater. Hvor en aldrende befolkning, gitt den ikke er fysisk aktiv, vil koste både penger og unødig arbeidskraft. Og en situasjon hvor vi ser at vi ungdommen blir mindre aktiv, har idretten noe viktig å bidra med. Idretten er ikke en løsning alene, men diskusjonen burde gå varm om hvordan vi som idrett kan skape et godt samarbeidsklima. Det er utfordringer som er vanskelige å diskutere nå.

Noen må snakke sammen!

Her må noen snakke sammen. Virkelig snakke sammen. Og ikke med pressen på tribunen. Vi har ikke fasit på hva som skjedde. For oss som kun blir påvirket fra utsiden er det uinteressant nå. Vi forstår at dette går dypt inn på samtlige involverte. Vi forstår at en nå er inne i kampens hete blir det vanskelig å se ting fra utsiden. Men nå må vi minne at det finnes noen organisasjonsnormer som overhode ikke er overholdt. Administrasjonen og styret spiller på ulike deler av den samme banen. På samme lag. Styremedlemmer skal komplettere hverandre og spille hverandre gode. Det skjer ikke nå.

Kan vi nå avslutte presidentkampen (frem til idrettstinget) – nå vil jeg diskutere idrettspolitikk!