Viktig med kunnskap om kapasitet og konkurranseforhold i kystflåten

-  Kunnskapsutvikling vil også sette myndigheter og politikere bedre i stand til å vurdere om kapasitetsutviklingen er i tråd med de politiske målene for fordelingen mellom ulike flåtegrupper. Dette er det særlig lagt vekt på i rammevilkårene for kystflåten, sier forskningssjef Bent Dreyer i Nofima.

Rapporten «Kapasitetsutvikling og konkurranseforhold - Utvalgte grupper i kystflåten» inneholder resultatene fra en rekke analyser gjennomført i forskningsprosjektet «Drivere for, samt av, kapasitetsutvikling i fiskeflåten». Seks Nofima-forskere og én forsker fra Norges fiskerihøgskole UiT, har skrevet rapporten, som er finansiert av FHF – Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering.

Kapasitetsutviklingen i kystflåten har vært studert gjennom en tiårsperiode. I rapporten blir ulike mål på kapasitet benyttet til å beskrive utviklingen. Samtidig har forskerne gjennomført analyser av sammenhengen mellom kapasitetsutvikling og ulike former for offentlige virkemidler brukt for å styre den.

-Et kompromiss mellom idealene

Formålet med prosjektet har vært:

• Å kartlegge kapasitetsutvikling og driftsøkonomi i ulike deler av kystflåten.
• Å studere hvilke konsekvenser kapasitetsutviklingen har hatt for kystflåtens konkurranseposisjon.
• Å utvikle modeller som øker forståelsen av hvilke faktorer som forklarer kapasitetsutviklingen og konkurranseforhold i kystflåten.
  

Selv innenfor den norske kystflåten er det et mangfoldig sett av offentlige virkemidler for å styre kapasitetsutviklingen. Noen fiskerier er åpne andre er lukkede fiskerier. Noen har områdebegrensninger og tidsbegrensninger. Noen har gruppekvoter og andre har eksklusive fartøykvoter. Noen har samfiskeordninger, mens andre har med strukturkvoteordninger.

En sentral del av prosjektet har vært å analysere hvilken effekt de ulike offentlige styringsverktøyene har for kapasitetsutviklingen. Gjennomgangen viser at ulike virkemidler er i bruk i forskjellige faser av utviklingen i et fiskeri. Kombinasjoner av virkemiddel kan sågar være forskjellige for ulike fartøygrupper som fisker etter samme art, sier Bent Dreyer.Resultatene som presenteres mener han viser at totalkvoter og lukkingen av fiskeriene er svært effektive for å begrense kapasiteten også til kystflåten.

Bruk av strukturkvoteordninger forsterker denne effekten på fartøygruppenivå, men bidrar samtidig til å øke kapasiteten på fartøynivå, framholder Dreyer, og legger til:

-  Et av hovedfunnene i studien er at kompleksiteten kan være så stor at det ikke er mulig å detaljstyre kapasitet. Den regulatoriske verktøykassen vil dermed være begrenset, og det kan oppstå spenninger mellom det ideelle og flåtens reelle utvikling. Fiskeripolitikken utformes som et kompromiss mellom idealene, det som er politisk mulig å få til og det som i praksis lar seg gjennomføre.

Kontinuerlige endringer

Norsk fiskerinæring og fiskeflåten spesielt gjennomgår kontinuerlig strukturelle endringer. Strukturutviklingen er drevet frem av blant annet teknologi, ressurssituasjon og økonomi. Mens man i de fleste andre næringer står relativt fritt til å velge sin tilpasning, er handlingsrommet i fiskeriene, ifølge rapporten, mer begrenset.

-  I tillegg til at reguleringen sikrer fiskeressursene mot overbeskatning, må det tas hensyn til andre fiskeripolitiske mål som opprettholdelse av variert flåtestruktur, stabil ressursfordeling, ønske om å unngå for sterk konsentrasjon, og høyest mulig sysselsetting, sier Bent Dreyer.

Dette, påpeker forskerne i rapporten, har spesielt gitt seg utslag i begrensninger i fartøyutforming, mengden kvoter som kan samles, hvem som kan eie fiskefartøy og den geografiske tilhørigheten til fartøyene.

-  Analysen av kystflåten viser at slike reguleringer er nøye tilpasset utfordringer i de ulike fiskeriene som kystflåten deltar i. Samtidig viser undersøkelsen at selv små justeringer av begrensinger kan føre til store strukturelle endringer. Prosjektet har gitt kunnskap som er nyttig når konsekvensene av justeringer skal vurderes før de innføres, sier Dreyer.

I rapporten påpekes det at virkemiddel som styrer kapasitetsutviklingen, skal sørge for at kvotefordelingene mellom ulike deler av flåten er i tråd med Stortingets ønsker.

-  Dette er særlig vektlagt i rammevilkårene for kystflåten. Samtidig skal disse rammevilkårene virke i perioder hvor teknologisk utvikling påvirker fangstkapasitet gjennom fartøyutforming og redskapsvalg. I tillegg påvirker kvotesvingninger og markedsforhold mulighetene til å utnytte fangstkapasiteten godt, slår han fast.

«Paragrafbåten»

Et fenomen som blir viet mye oppmerksomhet i analysene er «paragrafbåten». Dette er fartøy som må forholde seg til regler som begrenser fartøyets utforming. I mange fiskerier er det satt grenser for hvor lang en fiskebåt kan være. Særlig gjelder dette i torskefiskeriene. Og når man ikke kan bygge ut i lengden, blir det fort aktuelt bygge ut i bredden i stedet.

- Dette fører til at rederne velger å bygge «paragrafbåter» som er tilpasset at andre størrelsesparametere ikke er regulert, som for eksempel bredde, høyde og motorkraft. Dersom vi benytter kapasitetsmål som tar hensyn til disse dimensjonene, viser våre undersøkelser at kapasiteten øker på fartøynivå, slår forskningssjefen fast.

I enkelte grupper fører også endringer i størrelsesgrenser for fartøyene – fra lengdebegrensinger til begrensinger i lasterom – til at fartøyene også blir lengre.

- Det generelle bildet er at kapasiteten har økt på fartøynivå, noe som skyldes dels endringer i fartøyutforming og dels fordi mer effektiv teknologi har blitt tilgjengelig gjennom analyseperioden. Dette blir forsterket av de nye fartøyene som kommer inn i fisket, sier Dreyer.

Strukturkvoteordningen

En viktig driver for denne utviklingen, mener forskerne er kvotetaket i strukturkvoteordningen. Høye kvotetak gir grunnlag for å investere i økt fangstkapasitet på fartøynivå. Samtidig går kapasiteten i fartøygruppene ned når fartøy trekkes ut av fisket.

- Effekten av fangstreguleringene har variert i de ulike fiskeriene og de ulike målene på kapasitet som er benyttet, gir ulike konklusjoner. For eksempel blir kapasiteten redusert kraftig målt i antall fartøy i fiskerier med strukturkvoter, samtidig som kapasiteten til de gjenværende fartøyene øker fordi de blir bredere, høyere og får større motorkraft, sier Bent Dreyer.

Forskerne påpeker også at det i hektiske perioder kan oppstå konflikt mellom fartøy på viktige fangstfelt. Kunnskapen forskerne dokumenterer, håper de kan bidra også til å dempe eventuell konflikt i næringen.

- Med færre fartøy og bedre mobilitet, fiskeredskaper og fiskeletingsutstyr er konfliktene sannsynligvis redusert, men det er fortsatt konkurranse om felt som i noen tilfeller gir seg utslag i konflikter. Vi har derfor gjennomført analyser av dette for å bidra til en bedre diskusjon blant næringsaktørene som også kan være nyttig beslutningsgrunnlag når institusjonelle rammer for å dempe konflikter på fiskefelt skal utformes, sier Dreyer.

Hovedfunnene

Oppsummert er hovedfunnene i rapporten disse:

-          Den norske kystfiskeflåten er betydelig endret de siste 20 årene.

-          Offentlige virkemidler har påvirket struktur og kapasitetstilpasning.

-          Ulike fiskerier som kystflåten deltar i, har ulike behov for å begrense fangstkapasitet.

-          Det er lite samsvar mellom fartøyenes faktiske lengde og opprinnelig hjemmelslengde i «Finnmarksmodellen». Det har gitt store strukturelle endringer og utfordringer for å nå mål om stabil kvotefordeling mellom fartøygrupper.

-          Stor kreativitet i tilpasninger til størrelsesbegrensninger på rederi-/fartøynivå («paragrafbåter»)

-          Det er identifisert fangstfelt hvor det sannsynligvis er sterk konkurranse om begrenset plass i sesongfiskeriene.