For LHBTI+-flyktninger føles Norge ikke bare trygt

– Hvis jeg skal sammenligne med Tyrkia, så var jeg ikke redd at noen skal komme og banke meg eller si noe rasistisk mot meg. Men samtidig følte jeg at jeg ikke ble sett, folk ville ikke snakke med meg. Og nei, jeg følte meg ikke velkommen!

Det sier en informant i forskningsrapporten "På leting etter trygghet: Integrering av LHBTIQ+-flyktninger i Norge" som presenteres denne uka.

Ensomhet, negativ sosial kontroll og ubehag er nøkkelord for mange flyktninger som identifiserer seg som LHBTIQ+.

Gått i dybden

LHBTIQ+ er samlebegrepet for lesbisk, homofil, bifil, transperson, interkjønn, queer og andre personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet.

Siden seksuell orientering de siste årene ikke lenger blir registrert som asylgrunnlag, er det usikker hvor mange LHBTIQ+-flyktninger Norge teller. I perioden 2002-2018 fikk omtrent ti personer per år asylstatus på grunn av sin seksuelle orientering.

Forskere fra Østlandsforskning ved Høgskolen i Innlandet har gjort en studie av LHBTIQ+-flyktningers møte med Norge på oppdrag for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Det er gjennomført dybdeintervjuer med femten flyktninger fra Afghanistan, De forente arabiske emirater, Egypt, Iran, Kongo, Palestina, Syria og Tsjetsjenia og som identifiserer seg som LHBTIQ+.

I tillegg er det gjort gruppeintervjuer med aktører i fem kommuner som jobber med integrering av flyktninger, slik som voksenopplæringen, helsetjenesten, frivillig sektor og interesseorganisasjoner.

– Som andre flyktninger må LHBTIQ+-flyktninger håndtere utfordringer knyttet til å komme i utdanning eller arbeid, samt usikkerhet knyttet til asylsøkerprosessen. I tillegg har den gruppen utfordringer knyttet til kryssende identiteter og minoritetsstress, oppsummerer forskerne.

Mye som er belastende

Særlig boforhold på asylmottak oppleves som belastende og ubehagelig.

Enkelte informanter forteller at de er bekymret for at de blir "avslørt" som skeiv. De er redde at det kan føre til forfølgelse av familien i hjemlandet.

Negativ sosial kontroll oppleves også på skolebenkene, som en informant forteller: -…når vi er på skolen føler vi at vi er i lille Syria, og vi må tilpasse oss til hele atmosfæren. Men vi føler at vi er i Norge når vi er utenfor skolen, når vi forlater skolen er vi i Norge.

Utrygghet rundt bruk av tolk har betydning for hvordan skeive opplever bosetting og integrering, og informantene opplyser at de tviler på både kompetansen og kvaliteten av tolketjenesten.

En transmann forteller for eksempel at tolken omtalte vedkommende som «hun». Dette til tross for at informanten protesterte: – Jeg hadde det veldig vanskelig med tolken også. Tolken sier «hun». Jeg sier nei, nei, nei. Tolken sier okey, okey, men etterpå sier hun «hun». Jeg sier «ikke hun!», jeg sier til kontaktpersonen min at jeg vil ikke ha denne personen og snakke arabisk, jeg vil ikke. Jeg snakker norsk.

Viktig med nettverk

Flere informanter forteller at de har flyktet fra familien sin, og at de har lite eller ingen kontakt med personer fra samme land. Tilhørighet til skeive nettverk blir dermed ekstra viktig.

Organisasjoner som Skeiv Verden spiller en viktig rolle i å kunne føle seg trygg og respektert.

Aktørene som jobber med integrering av flykningene fremsnakker i gruppeintervjuene også betydningen av støtteorganisasjonene. Flere har deltatt i kompetansehevende tiltak om kjønns- og seksualitetsmangfold som tilbys av Skeiv Verden og Rosa kompetanse.

De påpeker at det er burde settes av ressurser til mer opplæring av personer som jobber med introduksjonsprogrammet, på skoler, som tolk og i helsevesenet. Kompetanseheving blant integreringsaktører og helsepersonell er et av flere anbefalte tiltak i rapporten.

Forskerne foreslår en rekke andre tiltak som kan forbedre integrering av LHBTIQ+-flyktningene. Noen eksempler er:

• Bedre informasjon til nyankomne flyktninger om tilbud og rettigheter for skeive.
  
  
• Øke kvalitet på tolketjenester ved å bruke ordlister utarbeidet av IMDi og Skeiv verden
  
  
• Valgmuligheter ved bruk av tolk, for eksempel mulighet for bruk av telefontolk eller skjermtolk.
  
  
• Tydelig nulltoleranse for homonegativisme og diskriminering og tidlig identifisering av mobbing og trakassering.
  
  
• Inkluderende krisesentre og hjelpetilbud.