Bli med dePresno på reise med "Places"

Den rødhårede Bergenseren med den dype røsten, Bjarte Depresno Borthen, vil både oppleve og dele eventyr.
Nysgjerrig, åpen, rastløs, varm, raus og ærlig i hjerte og sjel med kjærlighet for musikk og en dyp og ektefølt interesse for geografi, kultur, religion og – spesielt – mennesker. 
Sannsynligvis som resultat av en noe uvanlig oppvekst og familiesammensetning. I tillegg til mor, far og Bjarte, teller familien 2 halv- og 20 fostersøsken fra overalt i verden. Og 24-åringen er langt ifra den mest eventyrlystne, for i storfamiliens interne konkurranse om å besøke flest land er han bare på tredjeplass med sine 53 (femtitre!).
Ønsket om å se, lære og utfordre seg selv ligger i bunn av hvem Bjarte er, både som person og artist. Reiselysten strekker seg helt til månen, og med «Places» får vi bli med på turen.
Om «Places» sier dePresno selv at det er et prosjekt som bare måtte skje.

Places er skrevet i Nashville, Tennessee sammen med mine gode venner, Askjell Solstrand og Henry Brill. Det er inspirert av mine tilknytninger til både fiktive og faktiske steder rundt omkring i verden. Hver sang forteller en personlig anekdote eller historie fra mine relativt få år som voksen. Fra ekser i Paris til den fiktive gaten Bitter St, og fra hjembygd i regnvær til sportsbarer i solfylte California.

Prosjektet føles viktig og rett for meg. Det er første gang jeg klarer å være helt naken og ærlig, i uttrykket mitt. Tekstene bærer preg av både vise- og countrymusikken vi ble omringet av i Nashville, uten at jeg ville kalt det for noe annet enn det dePresno-prosjektet, og dermed jeg, står for. Jeg er oppvokst på folk- og visemusikk. En god blanding av singer-songwriters som Bob Dylan, Leonard Cohen og Donovan, lett krydret med alt fra rytmesterke Bob Marley til arabiske hymner.

I sørstatsvarme Tennessee sier de at musikken skal bestå av “three chords and the truth”. Vi har sneket inn en ekstra akkord eller tre,men denne “country”-formelen er allikevel på mange måter grunnlaget for Places. Og selv om låtene og anekdotene hører hjemmerundt om på hele – og til og med utenfor - kloden så ble faktisk alle låtene til i et bittelite garasje-studio på Fernwood Dr. 

Bitter St. er det eneste helt fiktive stedet vi har skrevet om. Den handler, som så mange låter, om kjærlighetssorg. Her er jeg riktignok ikke spesielt lei meg, men (you guessed it) bitter. Og det må da være greit? Etter et brudd går man gjennom mange ulike følelser, vonde og gode, og denne platen tar på mange måter for seg hele det følelsesspekteret. Jeg er bitter og sur i Bitter St og The Moon, kåt og forelsket i Stop og Church, og både lengtende, trist, glad og fornøyd i resten. 

Det har vært en kjempespennende arbeidsprosess. Vanligvis setter man gjerne sammen en utgivelse med demoer fra både histen og pisten, men her føles alt veldig mye mer sammenhengende og gjennomført. Fra idestadiet til ferdigstilling var planen å jobbe med det i en liten gruppe, helst så separert fra verden som mulig. Så etter vi hørte gjennom alle telefonopptakene fra Nashville begynte vi å planlegge neste fase. Innspillingen.

Ocean Sound Recordings er et hinsides vakkert studio plassert i havgapet på øyen Giske utenfor Ålesund. Meg, Askjell (som var med å skrive i Nashville), Magnus Skylstad (som har gjort “alt” av Aurora) og min trofaste trommis Gudmund Guren dro opp for å isolere oss der i en liten uke.

Uken bestod av mye god mat, god drikke og selvfølgelig hinsides mye jobbing. Vi brukte tid på å finne rett toneart, tempo, trommesound og instrumentering siden ingen av låtene egentlig hadde fått et etablert “landskap” enda. Vi samplet japanske radiostasjoner, vi badet, vi spilte inn sure koringer og heldigvis for dokkar var vår gode venn Peter med og dokumenterte galskapen!

Ja, for albumet «Places» har en ledsager. For da ovennevnte Peter Bruteig Henriksen tok med seg kameraet for å filme «litt» så ble det så mye mer.
Mini-dokumentaren «Places» gir deg et uformelt og nært innblikk i både artisten og innspillingsprosessen.
Den tar deg med på en liten del av den reisen det er å skape et helt album. Og den tar deg faktisk hele veien til The Moon og tilbake. Selv om Bjarte må innrømme at i akkurat den teksten juger han litt, for på månen har han faktisk ikke vært.
Foreløpig.