KASAKHSTAN FEIRER ABAI

Ved inngangen til jubileumsåret publiserte Kaskhstans president Kassym-Jomart Tokayev en artikkel i hjemlige medier der han understreket hvor viktig landets store nasjonale dikter og filosof er.

- Abais tanker og ideer er aktuelle den dag i dag, skrev presidenten. - Abai var opptatt av at vitenskap og utdanning er grunnlaget for all fremgang for landet vårt. Og han advarte mot lettvintheter, mot populisme og tomme paroler, skrev Tokayev. Presidenten skrev videre: - Framskritt er ikke en avskjed med fortiden. Vi skal utvikle vårt land uten å tape vår nasjonale arv. Det er mer enn hundre år siden vår store tenker snakket om viktigheten av modernisering og fornyelse, skrev Tokayev.

I kommentarer i inn- og utland blir det lagt vekt på den betydning Abai Kunanbayev stadig har for landets identitet og nasjonsbygging.

Abais verk, ikke minst hans mest berømte bok "Kara Soz" («Ordenes bok»), er en samling essays, dikt og aforismer om viktigheten av utdanning, leseferdighet og et sunt moral kompass for å bekjempe fattigdom, korrupsjon og livegenskap. Boken har tålt tidens tann. Abai er oversatt til mange språk, og interessen for hans arbeid vokser stadig i inn- og utland. Ikke minst blant unge mennesker.

Han rører ved noen av de dypeste spørsmålene i menneskesinnet, og oppleves som sann og lett å forstå, - han er dypt personlig og samtidig politisk viktig. Arbeidene hans ble ikke utgitt mens han levde, bortsett fra to dikt som ble trykket i en avis. Etter hans død samlet hans nevø Kakitai Iskakov og sønnen Turagul alle Abais dikt. De ønsket at verdenssamfunnet skulle lære mer om grunnleggeren av det kasakhiske litterære språket.
Abai kom fra en aristokratisk familie. Både hans bestefar og oldefar hadde framtredende posisjoner i sine kulturelle og etniske miljøer. Til tross for at Abai tilhørte eliten i det kasakhiske samfunnet, skjermet han seg aldri mot de utfordringer og problemer som vanlige mennesker hadde. Tvert imot, som filosof, levde han med sitt folk, og tok innover seg deres smerte og lidelser. Abai oversatte en rekke russiske, men også andre utenlandske forfattere, deriblant Goethe og Lord Byron – til kasakhstansk. Det kasakhstanske samfunnet var preget av muntlige overleveringstradisjoner. Ved å gi folket lektyre på deres morsmål bidro Abai til å utdanne og opplyse det kasakhstanske folket.

Moral og språk

Moral og språk er viktige verktøy i Abais universelle tenkning. Han mente at språk alltid åpner et vindu inn i en ny og større verden. Selv absorberte han østlig og arabisk kultur. Og han studerte verkene til gamle filosofer som Platon og Aristoteles grundig, samt verk av tyske filosofer fra moderne tid som Kant, Hegel og Ludwig Feuerbach.

Abais verk går ofte til angrep på de patriarkalske, konservative, og til dels føydalistiske samfunnsstrukturene. Hans tekster bærer preg av det han anså som grunnleggende og nødvendige karakteregenskaper, samt holdninger og gjerninger som måtte være tilstede for at man skulle være et godt medmenneske; hvordan vitenskapen og forståelsen av den var nødvendig; og hvilken livsførsel som var den mest korrekte.

Levendegjorde landets historie

I tillegg diskuterte han fortidens vitenskapsfolk og hvordan deres oppfatning av universets orden var feilaktig. I denne perioden av livet sitt foretrakk Abai å undervise unge mennesker, og sørge for å påvirke deres tankesett. Hvorvidt elevene forstod hans hensikter, var for Abai irrelevant. For han var det ultimate målet å utdanne folk. Abai beskrev i ettertid denne perioden som sitt livs beste epoke.

- For Kasakhstan er nasjonaldikteren Abai levendegjøringen av landets egen historie, skrev den kjente norsk journalisten og forfatteren Hans-Wilhelm Steinfeld i en kronikk i Dagbladet nå nylig. Han fortsatte: «Mange kasakhstanere opplevde innlemmelsen i Sovjetsamveldet som traumatiserende. Så vel kulturen, historien, som språket ble korrumpert av sovjetisk politikk og styre. Med dyrkelsen av Abai har man knaggen som gjør det lettere å gjenvinne landets egen identitet. Derfor har Abais liv og lære fått en renessanse. Poeten og tenkeren var opptatt av at vitenskap og utdanning var nøkkelen for en nasjon som ville lykkes».