Svarer på Brennpunkt-kritikk

Er framtidsbonden fra Norge eller Sveits?

NRK Brennpunkts dokumentar «Framtidsbonden», som sendes i kveld, retter et kritisk blikk mot industrialiseringen av norsk landbruk og i særdeleshet melkeproduksjonen. Programmet sammenligner Norge med Sveits, som ifølge dokumentaren driver et landbruk i større pakt med naturen. I et historisk perspektiv er det en sammenligning norske melkeprodusenter bør kunne leve godt med. Sveitsere som kom til Norge på 1800-tallet, bidro med økt kunnskap om både dyrehold og melkeproduksjon. Faktisk i så stor grad at de som hjelper bonden i fjøset fremdeles omtales som «sveitsere». Norge og Sveits står ellers begge utenfor EU og har i europeisk sammenheng stor innflytelse over egen landbrukspolitikk. Begge land har melkebruk av samme gjennomsnittlige størrelse (24 melkedyr i Sveits og 25 melkedyr i Norge) og den samme gjennomsnittlige melkeproduksjon per ku, som i begge land har økt i takt med mer effektive produksjonsmetoder (i Sveits 7 700 liter og i Norge 7 800 liter).

Norge i verdenstoppen

Både Norge og Sveits er langt framme på dyrehelse, men Norge skiller seg ut ved å være helt i verdenstoppen når det gjelder å redusere bruken av antibiotika hos storfe og utrydde eller redusere omfanget av sykdommer som ennå skaper utfordringer i andre europeiske land. Det er bare Island som kan vise til bedre tall enn Norge i lav antibiotikabruk. Sveits rapporterer ikke inn tall i den internasjonale statistikken.
Likevel gjør alpelandet spennende grep på andre områder som også Norge og TINE bør se nærmere på. I Brennpunkts dokumentar er det særlig utnyttelsen av grovfôr og beiteressurser – og forskjellene mellom Norge og Sveits på dette området - som vies mye oppmerksomhet. I Sveits utgjør jordbruksarealet 24 % av totalarealet og de permanente beitearealene utgjør hele 52 %. De har med andre ord gode naturgitte forhold for beitedrift. I Norge utgjør jordbruksarealet kun 3% og av dette bare 15 % er beiteland av samme type som i Sveits.

Mindre importfôr

Det er riktig at Sveits i mindre grad benytter seg av importert kraftfôr – og i større grad benytter egne beiteressurser. I Sveits er 92 % av fôret produsert i eget land, mens vi har en andel på 83 % i fôret til melkekua. På grunn av de gode beiteressursene bruker Sveits veldig lite kraftfôr til kyrne, selv om den også der har økt fra 500 til 800 kg de siste 10 årene. Det viser at det er mulig å produsere melk på godt grovfôr. I Norge jobber vi også for å øke utnyttelsen av beite og grovfôr. Men siden vi i Norge har valgt en strategi hvor vi produserer korn i de deler av landet hvor vi har klima til det, og melk i områder hvor det passer best å dyrke grovfôr, er det viktig å se på den samla utnyttelsen av våre fôrressurser. Brennpunkt reiser også spørsmål om norske melkeprodusenter og TINE presenterer et riktig bilde av norsk melkeproduksjon når vi bruker bilder av kyr i naturskjønne omgivelser på melkekartongen. Svaret på det spørsmålet er et ubetinget ja. Det er en helt naturlig del av virkeligheten for norske kyr. I Norge har vi et mosjonskrav på 8 uker for kyr i løsdrift og 16 uker for båsdyr. Og i flere områder av landet vårt går dyra ute fra tidlig vår til langt utpå høsten.

Karikerte bilderBrennpunkt presenterer kontrastfulle og litt karikerte bilder for å illustrere poengene sine. I vakkert alpelandskap følger vi sveitsisk storfe på beite gjennom hele sesongen. Og en hyggelig fjellbonde uttaler at han har redusert avdråtten (melkevolumet fra kua) for å heve kvaliteten på melka, som for øvrig ikke scorer vesentlig høyere enn norsk melk på noen av måleparameterne. Begge land produserer melk med den høyeste kvaliteten i Europa. I Norge er dokumentarens noe konstruerte virkelighet at melkebonden tvinges inn i naturstridig robotdrevet stordrift - med mange og båsglade kyr, som fristes til en helårlig fjøstilværelse gjennom kontinuerlig tilgang på importert kraftfôr. Det er et forenklet bilde. Men, som NMBU-professor, Birger Svihus, har påpekt i flere debattinnlegg i Aftenposten, er moderniseringen av landbruket og melkeproduksjonen en global livsnødvendighet. Som Svihus skriver: «Det er nettopp innovasjon, endringsvilje og rask bruk av vitenskapelige nyvinninger som er årsaken til at det er mer mat pr. person i verden nå enn det var for 50 år siden». Dette betyr ikke at det ikke har rom for ulike driftsformer når det gjelder melkeproduksjon i Norge. For å kunne ta i bruk hele vårt langstrakte land, trenger Norge og TINE både små og store gårder. For uansett driftsmodell, har norske melkeprodusenter en felles målsetting: Å lage verdens beste melk. Og for å svare på spørsmålet i tittelen: Framtidsbonden er den moderne og produktive norske bonden, men vi skal søke mer kunnskap gjennom samarbeid med fagmiljøer i både Sveits og andre land for å styrke bærekraftig matproduksjon og matsikkerhet, som både Norge og verden er helt avhengige av.
 

Harald Volden
Fag- og systemsjef TINE Rådgiving
Dr. Agric, Professor II, Drøvtyggerfysiologi og ernæring, NMBU