Samspill eller egotripp blant norske trafikanter?

Jeg er født og oppvokst i Oslo og er en stolt borger av hovedstaden. I mine 43 år har jeg vært og er trafikant på mange måter; bilist, syklist, t-banepassasjer, fotgjenger, buss- og trikkepassasjer. Og selv om det skrives mye om konflikter mellom trafikantgrupper, særlig syklister og bilister, er min erfaring at de fleste oppfører seg skikkelig mot hverandre.

Men det er alltid noen som ødelegger. Det er ikke sånn at den ene gruppen er verre eller bedre enn den andre, men det er noen som ødelegger i alle trafikantgrupper. Noen bilister bryr seg ikke om vikeplikt eller kjører forbi for nær syklister. Det er syklister som sykler på rødt og fyker over fotgjengerfelt, og fotgjengere som stiller seg i veien for syklister. Men den kanskje verste trafikantoppførselen i Oslobyen er de som absolutt skal på t-banen før folk har kommet seg av. Hva er det egentlig for noe? Er det desperasjon etter å få seg en sitteplass? Eller er det bare dårlig folkeskikk? En holdningskampanje har gitt litt bedring, men det er fortsatt altfor mange som driver med denne uforståelige oppførselen. Hadde alle stått og ventet for så å gå på, hadde alle hatt det bedre og ting gått smidigere, ja kanskje forsinkelsene hadde blitt færre.

Det å være smidig og ta hensyn til andre trafikanter, gir blidere folk og bedre trafikkflyt. Jeg prøver selv å være en hensynsfull trafikant. Selvsagt klarer jeg ikke det hele tiden, men jeg prøver så godt jeg kan. Og selv mener jeg at jeg lykkes ganske så bra. Her er noen eksempler som jeg er bevisst på når jeg er på mine ulike reiser i Oslo.

Kjører jeg bil om morgenen er det et kryss der de som kommer ned en bratt bakke har vikeplikt for meg. Ser jeg en syklist tenker jeg som så at det er veldig kjipt for syklisten å måtte bremse helt ned for å slippe meg frem når farten ned bakken er så god og han eller hun bare kan suse videre. Så da vinker jeg de forbi, og i nesten alle tilfeller får jeg et vink eller tommel opp tilbake. Alle er fornøyde.

Bloggen fortsetter under bildet

På sykkel er jeg bevisst at jeg er mykere enn bilene, men tyngre og raskere enn fotgjengere. På min jobbtur sykler jeg mest på gang- og sykkelvei. Noen deler med skille mellom syklister og fotgjengere, andre steder ikke. Der det ikke er skille, må jeg ta hensyn til de gående som ikke alltid går rett frem mens de stirrer i smart-telefonen. Noen steder må jeg krysse bilvei både med og uten fotgjengerfelt. Der er jeg forsiktig, men opplever at mange bilister gjør som meg selv når jeg er i bil, nemlig slipper syklisten frem. Da er et lite vink på sin plass, og man får et smil tilbake.

Og tilbake til t-banestasjon. Jeg går aldri på før alle er av. Det gjør jeg heller ikke på buss eller trikk. I tillegg gjør jeg noe annet som mange ikke gjør, nemlig å slippe folk av når jeg står i veien og det er stinn brakke i vogna. Det er også uforståelig at noen tror at andre kan gå gjennom en for å komme seg ut og hjem.

Hva vil jeg egentlig med dette her? Fremheve meg som en over gjennomsnittet hyggelig trafikant? Nei, selvsagt ikke. Heldigvis er de aller fleste som meg. Men til dere som absolutt skal frem for enhver pris om det i kollektivtrafikken, på sykkel, i bil eller til fots; Skjerpings! Du kommer ikke fortere frem ved å hevde din rett, eller din urett for den saks skyld. Prøv å ta litt mer hensyn til de andre trafikantene rundt deg. Ikke nok med at dine medmennesker blir glade, men det blir du jaggu selv også!